Vær Varsom!

Dette er en stil som jeg skrev i høst:

Klokken 01.00 på 21. desember 2002 ble Norges tidligere helseminister, Tore Tønne, meldt savnet. Med utdannelse som jurist og siviløkonom, var ikke bare Tønne helseminister under Jens Stoltenbergs første regjering, men også konserndirektør i Statoil og konsernsjef i Norwegian Seafoods. Tønne, som skal ha vært svært opptatt av ærlighet og rederlighet, ble etterforsket av Økokrim, og dette fikk selvsagt mye av medias oppmerksomhet. Saken var om et honorar på 1 500 000 kr. Tønne mottok etter 6 ukers rådgivning til Kjell Inge Røkke. Tønne nektet for saken, men den 20. desember 2002, ble han tiltalt av Økokrim. På en rasteplass i Lier kommune kl. 19.40, på samme dag som han ble meldt savnet, ble Tore Tønne funnet død. Mannen som etterlot seg kone og to barn, hadde begått selvmord. Han ble 54 år gammel. Presset ifra media blir pålagt brorparten av skylden for hans død.

Tore Tønne er bare en av mange offentlige personer som har fått kjenne et enormt press fra pressen, da især tabloidene. Avisene tjener store penger på å grave fram så mye skit ifra offentlige personers fortid som de kan. Mange tar tydeligvis lite hensyn til Vær varsom-plakaten. Hvor langt skal vi la media gå? Offentlige personer har ofte stor makt og jeg finner det derfor forståelig at folk vil vite ting om dem. Jeg vil tro at folk flest ikke vil ha en person med kriminell bakgrunn som justisminister. Men det er en grense imellom å opplyse folket og å sjikanere privatpersoner. Riktignok en veldig vag grense, en grense som journalister flest prøver ikke å krysse. Man ønsker jo ikke å skape en ny sak som denne med Tore Tønne. Det er heller ikke bare offentlige personer som får sitt privatliv krenket. Mange ser seg ikke blide på at blant annet VG legger ut skattelistene. Det blir opp til journalistene og avisene til hvilken grad de vil beskytte personers privatliv, men Pressens Faglige Utvalg(PFU) tar seg av klager på brudd på Vær varsom-plakaten. Denne er oppdelt i 4 deler: Pressens samfunnsrolle, Integritet og ansvar, Journalistisk atferd og forhold til kildene og Publiseringsregler. Vær varsom-plakaten er journalisters egenpålagte etiske ”lov”, som gjelder for fjernsyn, radio, trykt presse og nettpublikasjoner.

Et av de største problemene i denne sammenhengen er hvor godt sladder og detaljer om offentlige personers privatliv selger. Journalister bruker bevisst store ord i overskriftene og vet å lage sensasjon ut av det meste. Dette er en del av en voksende trend i det norske språket og gjør intet for å forbedre den. Snarere tvert imot. Ord som sex, sjokk, skandale og katastrofe er noen eksempel på ord som blir brukt i stor skala. I butikken blir godteriet plassert i nærheten av kassa, slik at det skal friste deg på veien. Det samme gjør avisene med overskriftene sine. Overskriftene er ikke som de er helt tilfeldig, de blir tilpasset spesielt for å tiltrekke seg oppmerksomhet og lesere. Jo flere som leser avisen, jo mer tjener den på løssalg og reklame. Det samme gjelder for både nettpublikasjoner, radio og TV, dog de to sistnevnte frister ofte med musikk eller andre former for underholdning istedenfor rent stoff.

Her har journalistene og vi forbrukere et moralsk valg. Hva vi vil trykke, hva vi vil lese og hva vi vil akseptere at pressen trykker. Å debattere grensene for ytringsfriheten vår er, etter min mening, viktig for å opprettholde den. Ett av de heteste temaene her er Muhammed-karikaturene. Her er det en sentral konflikt der det er respekt mot frihet. I denne saken er det svært delte meninger, noen syns at de muslimske ekstremistene som gikk til angrep på ambassader og brente flagg gikk langt over streken.

Det er flere positive sider ved at pressen går så tett innpå folks privatliv. Hykleri og ulovlige aktiviteter til maktpersoner kan bli avslørt og at de blir overvåket slik av media er betryggende for de menneskene som er avhengige av disse personene. En annen ting er at langt ifra alle tingene media skriver om offentlige personer er negativt. Barn, ny partner, og lignende gir folk en slags ekte såpeopera å følge med på og diskutere. Nå varierer det hvor godt disse personene liker at gud og værmann skal få vite så mye om privatlivet deres, men de, eller noen andre i alle fall, blir vanligvis rikelig betalt.

De negative sidene er langt lettere å skrive om, det er ikke vanskelig å hate media, eller andre mennesker, for å rote rundt i folks privatliv i tide og utide. De som blir dratt fram i media føler seg ofte krenket eller fremstilt feilaktig. Dette kan virke veldig ødeleggende på privatpersoner. I tilegg oppfordrer dette folk til å sladre, gjerne med en god dose skadefryd. Bruken av store ord i dagens språk ser jeg også på som svært lite heldig trend. Det vitner om et skralt ordforråd (mulig jeg kaster stein i glasshus her)

Det virker tydelig på meg at media har blitt, som resten av samfunnet, langt mer matrealistisk. Åndelighet og etikk må si seg tapt for pengene sin del. Jeg syns dette er en svært negativ utvikling i samfunnet og at media har et visst ansvar at det er blitt slik. Dette håper jeg å se en forandring på.

P.S. Dette er hovedsakelig personlig synsing.